"Når merket du at du var syk?" spurte en psykolog meg en gang. Et enkelt spørsmål, men jeg lette lenge etter et svar. For jeg har alltid vært meg. Vet ikke hvordan det er å være "frisk". Men jeg kunne huske første gangen noen som kjente meg bemerket det. Jeg var 14, og min beste venninne på den tiden lurte  på hvorfor alt bestandig var enten svart eller hvitt hos meg?

Har alltid vært overfølsom. Blir jeg glad, hopper jeg rundt av glede, snakker hele tiden og suger til meg livet, der og da. Blir jeg trist, strømmer tårene, jeg ser ikke land, totalt overveldet av tungsinn. Blir jeg sinna, raser jeg så hardt at jeg kan få et Hells Angels medlem til å bli redd, selv om jeg bare er 1.63 cm. Men det går fort over. Nyanser sliter jeg med. Og det er nettopp dette som er min sykdom.

Etterhvert som jeg ble voksen, skjønte jeg at disse bølgedalene hadde et navn, og at ikke alle er som meg. Bipolar. Nr 2. Kreativ-depressiv lidelse som det så vakkert heter.

Min første alvorlige depresjon fikk jeg som 19-åring. Hadde mistet en venn som tok livet av seg. Møtet med det voksne liv fikk en overraskende og veldig trist start. Jeg var rotløs. Singel. Forvirra. Alene.
På denne tiden hadde jeg bare bodd i Steigen, min hjemkommune, Hamarøy og Bodø, som også lå nært. Var omringet av en god gruppe mennesker og venner jeg hadde fått gjennom livet. Var ferdig med videregående, og skulle begynne på Ex.phil. For første gang bodde jeg på hybel alene, hadde alltid bodd sammen med venner. Da begynte det. Kom snikende, som et kaldt gufs over livet mitt.

Utsatte det å gå på butikk. Skulket forelesninger. Droppet avtaler. Satt bare inne mens tankene spant rundt i ring. Hadde et sug i magen, noe var borte. Smilet mitt, håpet, latteren, motet. Alt snek seg vekk fra meg. Hvor ble det av? Da kom de første panikktankene. Jeg måtte vekk, jeg måtte rømme fra dette. Så ingen annen utvei. Jeg søkte på psykologi grunnfag i Trondheim, en by jeg aldri hadde vært i, og heller ikke kjente noen.

Hybelen lå i Elgesetergata, nært sentrum. 10 kvm, og bare noen esker med eiendeler,et TV, men manglet kabel til det. Det var søndag. Sto og så ut ruta, på en by jeg aldri hadde sett. Innså at ikke bare hadde jeg rømt fra alt og alle, men også fra meg selv. Dette var begynnelsen på mitt liv som Bipolar...