Troll

Det å lese kommentarfeltene på Nettavisen er som å pirke på et sår. Jeg vet jeg burde la vær, men jeg må uansett. Jeg vil gå så langt som å kalle det en lekegrind for høyre-ekstreme. Meningene som kommer frem, oser av uvitenhet og hat. Men likevel er det 200 likes på sinnsyke kommentarer. Har de funnet sitt paradis?

Kan man dermed konkludere med at dette er nordmenns jevne mening, eller er det noe som skurrer her?

Noen står frem med fullt navn. En av dem er gamle Vigrids Tore Tvedt. Og hvis man kommer med en kommentar som er "venstrevridd", skjer det noe merkelig. Plutselig har man kanskje 20 stk mot seg. Som forsvarer hverandre i alt, det eneste inntrykket man sitter igjen med er at de kjenner hverandre. Kanskje ikke personlig, men via nettverdenen.

De fleste andre aviser har strenge regler når det gjelder hatefulle ytringer i kommentarfelt. Det er ikke vanskelig å få fjernet kommentarer som bryter en grense. Nettavisen derimot, ser ut til å være mindre kritiske til det som blir publisert.

Grunnen til at jeg tar det opp her, er at dette skremmer meg voldsomt. Der man før måtte drive med oppsøkende virksomhet for å få tilhengere, har internettet gjort det svært enkelt. Mennesker med ekstreme syn og holdninger finner hverandre. Med et klikk.

Vi har alle vårt ansvar i samfunnet vi skaper. Hvis vi ikke tar til motmæle, taper vi. La oss jobbe sammen for nyansene. Ekstreme holdninger, om det gjelder religion, politikk eller etnisitet, er noe vi kan stoppe hvis flertallet får bestemme. Ikke bygg lekegrinden for dem.

Med vennlig hilsen ei bipolar, digital nabokjerring.

Du må ikke glemme

Det går et kaldt gufs gjennom Europa. Selv om generasjonene rett før oss har opplevd  menneskeforfølgelse og krig ser det ikke ut til å stoppe oss. Vi har et nytt folk å hate. Romfolket.

"De må gjerne tigge, men det plager meg at de rister sånn med koppene sine", sa en venn av meg. Skal vi begynne å lære mennesker å tigge på den rette måten? En måte som ikke skaper misnøye hos oss?

Fattigdommen og nøden er der uansett om vi lukker øynene, uansett hvor ubehagelig det må være å se på for oss andre. 

Det at man tror man ville ha oppført seg mere korrekt hvis en selv var fattig, fascinerer meg. Vi har et annet utgangspunkt. Vi kommer fra familier med tak over hodet, vi har fått gratis skolegang. Tilgang til en uendelig mengde informasjon.

Foreldrene våre har hatt den unike muligheten til å oppdra oss, uten å måtte tigge eller jobbe seg ihjel for å gi oss mat på bordet. De har ofte hatt hjelp av både barnehage, skole, helsevesen, kommune og stat.

Landet vårt er fritt og ytringsfrihet en del av hverdagen vår. Bare dette blogginnlegget kunne fått meg fengslet i feil land.

Vær med på å stoppe hatet før det slår rot. Vi har sett hvor ille det kan gå.

Fortid

En stund, på et tidspunkt i livet, satt jeg fast i fortiden min. Mange av oss gjør kanskje det tidlig i 20-årene. Ser tilbake, analyserer, tenker på hvordan ting kunne vært. Men så oppdaget jeg andre rundt meg som gjorde noe helt annet.

De hevet seg over fortiden sin og nådde høye mål, på tross av det negative de hadde opplevd. Ingenting stoppet dem.

Det å klare å heve seg over det vonde er ikke lett. Men jeg innså at det eneste jeg har er her og nå. Øyeblikket. Det er da livet skapes. Man kan aldri forandre på sin fortid, eller forutse sin fremtid. Men akkurat nå kan du påvirke livet ditt. Male seg en ny fremtid, dag for dag.

Ikke la det vonde bli en unnskyldning for de valgene du tar. La det bli en grunn til å prøve hardere.

Trøst

Grunnen til at jeg var lagt inn akkurat denne gangen, velger jeg å ikke være åpen om. Kort fortalt hadde jeg en livskrise og var svært, svært langt nede.

Rommet jeg hadde på A-posten var som de fleste rom på sykehus, sparsommelig møblert. Mange er svært suicidale under innleggelse, så rommene er strippet for gjenstander du potensielt kan skade deg med. Men jeg hadde et skrivebord.

Det var tomt de første dagene, er fullstendig vant til det, da jeg sjelden tar med noe personlig på sykehus. Men plutselig skjedde det noe uventet. En tidligere medpasient fra en annen post kom innom med gaver til meg. En stor bukett blomster. En nydelig liten tøybamse med hjerte på. Et kort med varme hilsninger fra andre medpasienter. Og en sommerfugl festet til konvolutten.

Jeg plasserte alt på skrivebordet. Det varmet opp rommet, og ble et blikkfang. og hver gang jeg så på det måtte jeg smile. Tenk at noen brydde seg så mye om meg at de hadde gitt meg dette.

Da begynte jeg å tenke over det faktum at man ofte gir blomster til mennesker som er fysisk syke og trenger en oppmuntring. Hvorfor gjør man ikke det når mennesker sliter psykisk? Jeg kjente at gavene betydde uendelig mye mer for meg enn om jeg hadde brukket en fot og fått dem. For jeg var så langt nede at alle små ting hadde stor verdi.

Sommerfuglen var kanskje den jeg så mest på. Den var så vakker og symboliserte for meg forandring, den var et minne om at jeg skulle ut til slutt.

Når jeg dro derfra, ga jeg den videre til ei jente jeg hadde naborom med. Hun hadde vært lagt inn i 6 måneder. Kanskje hun også fant trøst i den.

Angst

Hadde kjent en viss form for angst tidvis hele mitt liv, men jeg ante ikke hva det ville si å ha panikkangst før jeg fikk det første anfallet.
 
Var sammen med venner, hadde det hyggelig og følte meg bekymringsløs. Plutselig fikk jeg en rar følelse av varme som spredde seg i kroppen. Venstre arm ble nummen, det satt en knute i brystkassen. Hjertet begynte å hamre fortere og fortere, kroppen skalv, kjevene klirret. "Dør jeg?" var det eneste jeg kunne tenke.

I 15 min varte anfallet. Så stoppet det. Hadde enda etterdønninger av skjelvinger i kroppen. Nå vet jeg heldigvis hva angst er.

Det som skjer under et angstanfall, er at kroppen reagerer som om den er i livsfare. Den reagerer likedan hvis det står en farlig tiger foran deg. Den varme følelsen jeg kjente er adrenalin som pumpes ut i kroppen. Derfor banker hjertet så mye fortere.
Jeg får slike anfall enda. Og det er gått mange år siden det første. Men på et tidspunkt tok jeg tilbake kontrollen.

Det viktigste jeg skjønte var at jeg ikke dør av angst. Tanken på at "nå dør jeg", forsterker bare symptomene. Hvis man derimot klarer å tenke "dette er angst, og jeg kan ikke dø av det" står man mye sterkere rustet til å takle det.

Har utarbeidet noen teknikker for å slå av angsten. En ting som fungerer bra for meg, er å ta seg en dusj. Kjenne vannstrålene mot kroppen, føle på noe annet. Eller jeg kan ta oppvasken. Poenget er å avlede angsten, lure den. Gjøre noe helt annet sånn at kroppen glemmer.

Jeg vet at det er svært mange som sliter med dette. Søk hjelp, og lær alt som kan læres om temaet. Kjemp tilbake, ikke gi angsten kontrollen over livet ditt. Det fortjener den ikke.

Dere tar feil

For noen måneder siden la jeg til en ny venn på Facebook. Lite ante jeg om holdningene til vedkommende...

Nesten hver ting som ble postet var sterke oppfordringer til å holde seg unna psykiatri og for all del ikke bruke medisiner. Mange ting var hentet fra en spesiell side som kalles CCHR Norge. Jeg undersøkte hva dette er og fant ut at det er en gruppe mot psykiatri underlagt Scientologi kirken.
Psykologer blir sammenlignet med terrorister og mafia. Ren ondskap satt i system.
De mener at Holocaust og 11. september skyldes psykiatri. Dette er et utdrag hentet fra hjemmesiden deres.

"Psykiatriske forstyrrelser er ikke virkelige sykdommer. Ingen laboratorietester, hjerneskanninger, røntgen eller tester for kjemisk ubalanse kan verifisere at noen mental forstyrrelse er en fysisk tilstand. Dette vil ikke si at folk ikke blir deprimerte eller at folk ikke kan oppleve følelsesmessig eller mentalt press, men psykiatri har pakket om disse følelsene og atferden som «sykdom» for å selge stoff. Det er en genial markedsføringskampanje, men det er ikke vitenskap. Psykofarmaka blir i økende grad avslørt som kjemiske giftstoffer som kan drepe. Psykiatere påstår at stoffene deres redder liv, men ifølge deres egne undersøkelser, kan psykofarmaka fordoble risikoen for selvmord"

Jeg er fullstendig klar over at det begås feil innenfor psykiatrien. Men denne markedsføringen er galskap. Ingen kan fortelle meg at psykiske lidelser ikke er et faktum. Jeg er selv syk og har gjennom mine mange innleggelser møtt svært mange alvorlig syke. Som blir friske av medisiner. Antipsykotiske f.eks, henter mennesker ut fra vrangforestillinger og psykoser. Et svært viktig hjelpemiddel for bla. schizofrene.

Påstandene til CCHR om at ingen psykiske lidelser kan bevises er feil. Det er forsket svært mye på forskjeller i hjernen hos friske og syke mennesker. Og forskjellene er store. Nylig fant man ut at hjernen krymper i størrelse hos alvorlig deprimerte.

Dette er en farlig propaganda rettet mot syke mennesker, som kanskje er ekstra sårbare og på leting etter hjelp. Her oppfordres man til å holde seg unna psykiatri og ikke bruke medisiner.

Vennen jeg la til på Facebook, er tidligere vokalist i Turbonegro. Han har mange som ser opp til seg og er et forbilde. At dette ikke er en større sak i media, skjønner jeg ikke.

Ha respekt for alle oss som er syke og som har fått hjelp. Vi tar ikke feil alle sammen.

Svøm

Du kom te mæ i en drøm
med ei sterk og sannferdig bønn
ikke gå den stien æ gikk
ser du den, spring avgårde, stikk

Den vil være der og låkke dæ inn
den vil uansett aldri forsvinn
men som livet e stia full av stein
velg en anna, en som gjør dæ rein

Du skjønte vel kor den sku ta dæ hen
men det førte te at æ mista dæ min venn
trø derfor alltid med varsomme skritt
hvis du vil nå en plass og elska livet ditt

Takk for at du advarte mæ
æ vil aldri gå feil vei takket være dæ
så kvær gang æ ser en sti
tenk æ på ka du ikke vil æ ska bli

Førr kvært ett skritt æ tar på denne bratte vei
førr kvær en bakke, sliten og lei
veit æ du har passa på mæ ved kvært et kryss
som en engel som gir mæ et kyss

Æ ville heller ha hatt et liv med dæ og mæ
enn og må gå te di grav når æ ska snakk med dæ
men takket være ord i en drøm
har æ ikke drukna, æ fortsett og svøm.

Et rop om hjelp.

Jeg har møtt mange av dem gjennom årene. Mennesker som har gitt opp og som ikke vil leve lenger. Har selv følt på det. Følelsen av at man er ved veis ende og ingenting nytter. Men det er det som er sykdommen. Og følelsen gjenspeiler ikke virkeligheten.

For virkeligheten er at mange opplever forferdelige, dramatiske hendelser i sitt liv. Og sannheten er at mange klarer å gripe fatt i livet og gå videre uansett. Hver dag betyr en ny mulighet, en ny sjanse.
Ingen følelser er varige. De kommer og går, som bølger i et hav.

Og da er det en fordel å lære seg og svømme. Dukke under, men komme opp til overflaten igjen. Vi må ha luft.

Så uansett hvor vondt vi har det, uansett hvor stor sorgen er, så kan det endre seg til noe bedre. Gir vi opp, svikter vi ikke bare oss selv, men hverandre.

Det å tilgi noen er en kunst. Det å tilgi seg selv er enda vanskeligere. Vi har valget. Vi kan banke oss selv hver dag, eller være vår egen beste venn. Livet er fullt av begynnelser. Ikke gi opp.

Hurt

Jeg velger å kalle henne Susanne. Jeg møtte henne en gang jeg var innlagt for alvorlig depresjon. Hun hadde en spiseforstyrrelse. Det kunne man lett se. Hun hadde nesten bestandig på seg høyhalset genser, og var godt tildekt.

En dag spurte hun meg om jeg ville se noe. Intetanende sa jeg ja, og hun brettet opp ermet. Jeg gråt. Store arr over hele armen, dype, dype kutt. Det var ingenting som minnet om hud igjen. Og sånn var hele kroppen hennes.

Av fare for å røpe hvem dette er, kan jeg ikke si så mye mer. Annet enn at historien hun fortalte fra sin barndom var den mest grusomme jeg hadde hørt.

Hver enkelt pasient er et individ med en helt unik historie. I starten tenkte jeg på hvorfor en så skjønn jente kunne skade seg slik? Men etterhvert som historien hennes kom frem, forsto jeg.
Noen ganger kan psykisk smerte være så vond, at det er bedre å skape sin egen fysiske smerte. Den har man i det minste kontroll over.

Ikke alle er like flinke til å fortelle sin historie. Og det er synd. For om flere hadde gjort det, ville forståelsen til oss andre økt. For ikke bare solskinnshistorier har lærdom.

Siden jeg har vært på bunnen, setter jeg uendelig mere pris på de gode dagene. En kopp kaffe mens kattene maler fornøyd, kan være ren lykke. Kontrasten mellom mørke og lys blir enorm. Så kanskje er jeg ikke så uheldig som ble syk. Kanskje jeg er en av de heldige...

Fordi jeg fortjener det

Jeg er en av de få utvalgte her i verden som ble født til velstand. Mye takket være oljeindustrien og høy skatt.

Her sitter jeg og er ikke i stand til å jobbe. Er uføretrygdet. Men likevel tjener jeg mer enn 97 % av verdens befolkning. Pga et unikt sikkerhetsnett som Norge har skapt for sine innbyggere. Blir vi syke får vi penger. Er vi gravide får vi fødselspermisjon. Vi kan dra til lege og sykehus, få medisiner mot nesten alt.

Har denne ordningen vart så lenge at vi ikke forstår hvor høyt i verdenseliten vi ligger?
Vil vi lære barna våre at det er greit å spise biff hver lørdag, selv om andre barn sulter ihjel? At vi må ha den nyeste mobiltelefonen? PCen? At vi trenger egne minibankkort for barn?

Mens vi velter oss i en luksus verden aldri har sett før, sitter det noen på den andre siden av gjerdet. Som vil inn. "Fordi jeg fortjener det" sier vi og ser ned på de fattige og ber dem oppføre seg bedre. Ha manerer. Ikke stjele! Uansett hvor sulten man er!

En venn av meg poengterte noe her en dag. Det er greit å tigge på vegne av andre. Frelsesarmeen blir sett opp til for sine bragder med å samle inn penger til de fattige. Og det er velfortjent. Men som privatperson og fattig kan man ikke be om noe.

Jeg sier ikke at vi ikke fortjener det. Men at de fortjener det de også. 

En venn.

Det er lett å være en venn på solskinnsdager. Det er i mørket det begynner å bli vanskelig.

Noen ganger tenker jeg at jeg aldri ville vært foruten psykosen min, det ble et vendepunkt i livet mitt. I forkant av psykosen hadde jeg vært manisk. En tilstand der ting går for fort, hjernen er på høygir og energinivået på topp. Jeg mistet mine egne grenser. Fikk tanker om grandiositet. Ble en helt annen enn jeg var, manien fjernet personligheten min.

Mange ble redd. Visste ikke hva de skulle si til meg, mange møtte meg i den maniske perioden. Noen få i den psykotiske.

Etter at jeg våknet fra psykosen, var jeg et nervevrak. Hadde noe jeg ble fortalt het post- psykotiske symptomer, dvs depresjon og angst i mitt tilfelle.

Aldri før hadde jeg trengt venner mer enn akkurat da. Men jeg var livredd. Mange sluttet å ta kontakt, noen sa ikke engang hei til meg lengre.

Men jeg fant noen ekte diamanter blant vennene mine da. Noen som skinte så sterkt, at mørket sakte forsvant. For mørke er ikke noe annet enn fravær av lys. Og alle kan være en venn. Ta seg tid til å lytte, gi en god klem når det trengs.

En gang sa noen til meg at det var min egen feil at jeg er syk. Men nei, dette er ikke noe jeg valgte selv. Tusen takk alle mine kjære venner som skinte for meg. Og som fortsatt gjør det. <3

Mitt første møte med psykiatrien.

Fikk ikke sove. Hadde ikke tid. Jeg skrev tekster, spilte gitar og vasket. Dagene forsvant uten at jeg merket det.

På dag nr 6 uten søvn skjedde det. Min samboer kom hjem fra jobb og fant meg sittende foran TV. Jeg så ting på skjermen som jeg prøvde å videreformidle, samboeren min virket rar. Han dro ut kontakten til TV, men jeg så fortsatt bilder på det. Min første psykose var et faktum.

Hadde frem til nå som 23-åring aldri vært i kontakt med psykiatrien. Samboeren min skjønte heldigvis alvoret i situasjonen, han fikk tak i en lege som la meg inn på Østmarka psykiatriske sykehus. Mitt første møte ble lukket avdeling.

Soverommet mitt hadde en seng. Ingen bilder. En lang gang med en benk, et bord og et askebeger. Et vindu inn til et vaktrom, der det satt noen hele tiden. Minnene mine fra disse dagene er bare bruddstykker.

Ble pumpet full av medisiner, men søvnen uteble. Vrangforestillinger kom og gikk. Jeg trodde jeg kunne lese binære koder. At verden var som Matrix. Forsto ikke hvor jeg var, eller hvem som var rundt meg.

10 dager senere. Som om man slo på en bryter var jeg vips tilbake i virkeligheten. Så på mamma og pappa som var der, og kjente en sterk angst. Det første jeg sa var "hvor er jeg?"

Pasienter

Hva er en psykiatrisk pasient? For mange kan selve ordet alene være negativt ladet. Stereotype forestillinger som siklende menneske i et hjørne, eller i beltereimer. Noe det har vært mye fokus på i det siste, med god grunn.                                                                 

Noen av de mest fantastiske menneskene jeg har møtt i mitt liv, har jeg møtt på psykiatriske institusjoner. De er som folk flest. Like og ulike. Mange ulike diagnoser, alt i en skjønn blanding, da særlig på akuttposter.

Flertallet minner veldig mye om oss alle. Vanlige mennesker. Skjebner, både store og små. I løpet av livet vil alle stå i en form for krise. Det kan være samlivsbrudd, dødsfall, ulykker, vold og mange andre grunner til at folk møter veggen.

Da trenger man noen. Som kan være sterk når du er svak. Som kan passe på dine basisbehov, mat, søvn og rutiner. Ikke minst, noen som kan tenke klart for deg, noen å snakke med.

Hvordan reagerer man om noen sier til deg at de har en fysisk lidelse, eller en brukket fot? Man ønsker god bedring og tenker på hvor smertefullt det må være. Hvorfor kan man ikke gi mennesker med psykiske plager den samme respekten?

Jeg fikk aldri delt ut noe skjema der jeg kunne velge meg min egen sykdom, det kjenner jeg ingen syke som har. Men mange tenker kanskje at psykiske plager er noe man har kontroll over. Livet kan ikke kontrolleres, heldigvis...?  

Sang fra en Bipolar

http://www.youtube.com/watch?v=OFL89919Al4

Sang skrevet og fremført av meg. Min kjære står for musikken. <3

Følg mæ hjæm

Hendern e svett, kroppen min skjelv.
Æ vil bare spreng fra alle tåran.
Æ spreng te æ skrik, æ må nå dæ igjen.
Trur vi klar å spreng fra alle såran.

Lydløs gjennom skog, over ei eng.

Skimta alle lysan i det fjerne.
Når æ kommer fræm
har æ funne mitt hjem.

Du kan, du kan følg mæ hjæm
men så må du gå.
Du vil aldri se mæ igjen
og nu må du gå.

Pulsen den slår, kroppen min skjelv.
Ei evighet e kort for det vi tapte.
Den slår te den skrik,
æ må nå dæ igjen.
Håpa den tar med sæ det vi skapte.

Nu spreng æ gjennom ild
førr å kom te mitt vann
slukke det inferno som æ tente
Når flamman engang dør, over terskeln æ trør.

Du kan, du kan følg mæ hjæm
men så må du gå.
Du vil aldri se mæ igjen
og nu må du gå.

 

 

"Når merket du at du var syk?" spurte en psykolog meg en gang. Et enkelt spørsmål, men jeg lette lenge etter et svar. For jeg har alltid vært meg. Vet ikke hvordan det er å være "frisk". Men jeg kunne huske første gangen noen som kjente meg bemerket det. Jeg var 14, og min beste venninne på den tiden lurte  på hvorfor alt bestandig var enten svart eller hvitt hos meg?

Har alltid vært overfølsom. Blir jeg glad, hopper jeg rundt av glede, snakker hele tiden og suger til meg livet, der og da. Blir jeg trist, strømmer tårene, jeg ser ikke land, totalt overveldet av tungsinn. Blir jeg sinna, raser jeg så hardt at jeg kan få et Hells Angels medlem til å bli redd, selv om jeg bare er 1.63 cm. Men det går fort over. Nyanser sliter jeg med. Og det er nettopp dette som er min sykdom.

Etterhvert som jeg ble voksen, skjønte jeg at disse bølgedalene hadde et navn, og at ikke alle er som meg. Bipolar. Nr 2. Kreativ-depressiv lidelse som det så vakkert heter.

Min første alvorlige depresjon fikk jeg som 19-åring. Hadde mistet en venn som tok livet av seg. Møtet med det voksne liv fikk en overraskende og veldig trist start. Jeg var rotløs. Singel. Forvirra. Alene.
På denne tiden hadde jeg bare bodd i Steigen, min hjemkommune, Hamarøy og Bodø, som også lå nært. Var omringet av en god gruppe mennesker og venner jeg hadde fått gjennom livet. Var ferdig med videregående, og skulle begynne på Ex.phil. For første gang bodde jeg på hybel alene, hadde alltid bodd sammen med venner. Da begynte det. Kom snikende, som et kaldt gufs over livet mitt.

Utsatte det å gå på butikk. Skulket forelesninger. Droppet avtaler. Satt bare inne mens tankene spant rundt i ring. Hadde et sug i magen, noe var borte. Smilet mitt, håpet, latteren, motet. Alt snek seg vekk fra meg. Hvor ble det av? Da kom de første panikktankene. Jeg måtte vekk, jeg måtte rømme fra dette. Så ingen annen utvei. Jeg søkte på psykologi grunnfag i Trondheim, en by jeg aldri hadde vært i, og heller ikke kjente noen.

Hybelen lå i Elgesetergata, nært sentrum. 10 kvm, og bare noen esker med eiendeler,et TV, men manglet kabel til det. Det var søndag. Sto og så ut ruta, på en by jeg aldri hadde sett. Innså at ikke bare hadde jeg rømt fra alt og alle, men også fra meg selv. Dette var begynnelsen på mitt liv som Bipolar...