Jeg har møtt mange av dem gjennom årene. Mennesker som har gitt opp og som ikke vil leve lenger. Har selv følt på det. Følelsen av at man er ved veis ende og ingenting nytter. Men det er det som er sykdommen. Og følelsen gjenspeiler ikke virkeligheten.
For virkeligheten er at mange opplever forferdelige, dramatiske hendelser i sitt liv. Og sannheten er at mange klarer å gripe fatt i livet og gå videre uansett. Hver dag betyr en ny mulighet, en ny sjanse.
Ingen følelser er varige. De kommer og går, som bølger i et hav.
Og da er det en fordel å lære seg og svømme. Dukke under, men komme opp til overflaten igjen. Vi må ha luft.
Så uansett hvor vondt vi har det, uansett hvor stor sorgen er, så kan det endre seg til noe bedre. Gir vi opp, svikter vi ikke bare oss selv, men hverandre.
Det å tilgi noen er en kunst. Det å tilgi seg selv er enda vanskeligere. Vi har valget. Vi kan banke oss selv hver dag, eller være vår egen beste venn. Livet er fullt av begynnelser. Ikke gi opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar