Mitt første møte med psykiatrien.

Fikk ikke sove. Hadde ikke tid. Jeg skrev tekster, spilte gitar og vasket. Dagene forsvant uten at jeg merket det.

På dag nr 6 uten søvn skjedde det. Min samboer kom hjem fra jobb og fant meg sittende foran TV. Jeg så ting på skjermen som jeg prøvde å videreformidle, samboeren min virket rar. Han dro ut kontakten til TV, men jeg så fortsatt bilder på det. Min første psykose var et faktum.

Hadde frem til nå som 23-åring aldri vært i kontakt med psykiatrien. Samboeren min skjønte heldigvis alvoret i situasjonen, han fikk tak i en lege som la meg inn på Østmarka psykiatriske sykehus. Mitt første møte ble lukket avdeling.

Soverommet mitt hadde en seng. Ingen bilder. En lang gang med en benk, et bord og et askebeger. Et vindu inn til et vaktrom, der det satt noen hele tiden. Minnene mine fra disse dagene er bare bruddstykker.

Ble pumpet full av medisiner, men søvnen uteble. Vrangforestillinger kom og gikk. Jeg trodde jeg kunne lese binære koder. At verden var som Matrix. Forsto ikke hvor jeg var, eller hvem som var rundt meg.

10 dager senere. Som om man slo på en bryter var jeg vips tilbake i virkeligheten. Så på mamma og pappa som var der, og kjente en sterk angst. Det første jeg sa var "hvor er jeg?"