En venn.

Det er lett å være en venn på solskinnsdager. Det er i mørket det begynner å bli vanskelig.

Noen ganger tenker jeg at jeg aldri ville vært foruten psykosen min, det ble et vendepunkt i livet mitt. I forkant av psykosen hadde jeg vært manisk. En tilstand der ting går for fort, hjernen er på høygir og energinivået på topp. Jeg mistet mine egne grenser. Fikk tanker om grandiositet. Ble en helt annen enn jeg var, manien fjernet personligheten min.

Mange ble redd. Visste ikke hva de skulle si til meg, mange møtte meg i den maniske perioden. Noen få i den psykotiske.

Etter at jeg våknet fra psykosen, var jeg et nervevrak. Hadde noe jeg ble fortalt het post- psykotiske symptomer, dvs depresjon og angst i mitt tilfelle.

Aldri før hadde jeg trengt venner mer enn akkurat da. Men jeg var livredd. Mange sluttet å ta kontakt, noen sa ikke engang hei til meg lengre.

Men jeg fant noen ekte diamanter blant vennene mine da. Noen som skinte så sterkt, at mørket sakte forsvant. For mørke er ikke noe annet enn fravær av lys. Og alle kan være en venn. Ta seg tid til å lytte, gi en god klem når det trengs.

En gang sa noen til meg at det var min egen feil at jeg er syk. Men nei, dette er ikke noe jeg valgte selv. Tusen takk alle mine kjære venner som skinte for meg. Og som fortsatt gjør det. <3