Angst

Hadde kjent en viss form for angst tidvis hele mitt liv, men jeg ante ikke hva det ville si å ha panikkangst før jeg fikk det første anfallet.
 
Var sammen med venner, hadde det hyggelig og følte meg bekymringsløs. Plutselig fikk jeg en rar følelse av varme som spredde seg i kroppen. Venstre arm ble nummen, det satt en knute i brystkassen. Hjertet begynte å hamre fortere og fortere, kroppen skalv, kjevene klirret. "Dør jeg?" var det eneste jeg kunne tenke.

I 15 min varte anfallet. Så stoppet det. Hadde enda etterdønninger av skjelvinger i kroppen. Nå vet jeg heldigvis hva angst er.

Det som skjer under et angstanfall, er at kroppen reagerer som om den er i livsfare. Den reagerer likedan hvis det står en farlig tiger foran deg. Den varme følelsen jeg kjente er adrenalin som pumpes ut i kroppen. Derfor banker hjertet så mye fortere.
Jeg får slike anfall enda. Og det er gått mange år siden det første. Men på et tidspunkt tok jeg tilbake kontrollen.

Det viktigste jeg skjønte var at jeg ikke dør av angst. Tanken på at "nå dør jeg", forsterker bare symptomene. Hvis man derimot klarer å tenke "dette er angst, og jeg kan ikke dø av det" står man mye sterkere rustet til å takle det.

Har utarbeidet noen teknikker for å slå av angsten. En ting som fungerer bra for meg, er å ta seg en dusj. Kjenne vannstrålene mot kroppen, føle på noe annet. Eller jeg kan ta oppvasken. Poenget er å avlede angsten, lure den. Gjøre noe helt annet sånn at kroppen glemmer.

Jeg vet at det er svært mange som sliter med dette. Søk hjelp, og lær alt som kan læres om temaet. Kjemp tilbake, ikke gi angsten kontrollen over livet ditt. Det fortjener den ikke.