Trøst

Grunnen til at jeg var lagt inn akkurat denne gangen, velger jeg å ikke være åpen om. Kort fortalt hadde jeg en livskrise og var svært, svært langt nede.

Rommet jeg hadde på A-posten var som de fleste rom på sykehus, sparsommelig møblert. Mange er svært suicidale under innleggelse, så rommene er strippet for gjenstander du potensielt kan skade deg med. Men jeg hadde et skrivebord.

Det var tomt de første dagene, er fullstendig vant til det, da jeg sjelden tar med noe personlig på sykehus. Men plutselig skjedde det noe uventet. En tidligere medpasient fra en annen post kom innom med gaver til meg. En stor bukett blomster. En nydelig liten tøybamse med hjerte på. Et kort med varme hilsninger fra andre medpasienter. Og en sommerfugl festet til konvolutten.

Jeg plasserte alt på skrivebordet. Det varmet opp rommet, og ble et blikkfang. og hver gang jeg så på det måtte jeg smile. Tenk at noen brydde seg så mye om meg at de hadde gitt meg dette.

Da begynte jeg å tenke over det faktum at man ofte gir blomster til mennesker som er fysisk syke og trenger en oppmuntring. Hvorfor gjør man ikke det når mennesker sliter psykisk? Jeg kjente at gavene betydde uendelig mye mer for meg enn om jeg hadde brukket en fot og fått dem. For jeg var så langt nede at alle små ting hadde stor verdi.

Sommerfuglen var kanskje den jeg så mest på. Den var så vakker og symboliserte for meg forandring, den var et minne om at jeg skulle ut til slutt.

Når jeg dro derfra, ga jeg den videre til ei jente jeg hadde naborom med. Hun hadde vært lagt inn i 6 måneder. Kanskje hun også fant trøst i den.